mandag 14. mars 2011

Bursdagshelg og sånn!


I dag er det ganske kaldt her. Eg trur det er tsunamien i Japan som er grunnen. Eg ønsker meg hawaianas sokker til bursdagen.



Ingrid hadde bursdag på søndag så vi stappa oss med sushi og drakk cola. Ingrid åt 20 biter og vi var i svært godt humør kan du seia.



Vi var invitert på asado og folkedansparty nett sør i Buenos Aires. Eg vart veldig sjarmert av gutane kan du seia.




Som sagt så hadde Ingrid bursdag. Dette er Ragnhild og Ingrid som gjev kvarandre eit kjærleg blikk.



Kristin ved ein av dei mange parkeringsplassane i Buenos Aires. (Eg har mange bilete av ulike parkeringsplassar som de kan få sjå ein annan dag!)




Cristina, presidenten i Argentina. Ho skulle holda tale på fredag, men vi fekk ikkje det med oss fordi vi var på vinsmaking. (Det har eg dessverre ingen bilete av, eg hadde nok med å få i meg vinen.)




Dette er meg ved Casa Rosada (Presidentpalasset). Det var på ein av balkongane Eva Peròn
(Evita) heldt dei mange og populære talane sine.



Til slutt vil eg berre visa inngangsdøra til Pichincha 1033. Det er der eg bur.

tirsdag 8. mars 2011

Loca! Loca!



Neivel, det vart ingen Shakira konsert på meg. Eg fann ikkje den andre skoen min og dermed gjekk billetten rett bosset. Det var dumt!








Neida! Eg fann skoen min til slutt. Og biletet er teke etter konserten då eg og Kristin var hyper på livet og hadde ein fantastisk humor. Eg prøver å sjå trist ut, men er eigentleg ganske glad, dermed det insane rare uttrykket i ansiktet.

Konserten var alkoholfri, noko som først var ein enorm skuffelse. Vi hadde planlagt å ta oss ein øl medan vi vugga sakte fram og tilbake saman med Ziggy Marley og venta på Shakira. Det var tydeleg at vi var dei einaste som orka å løfta ein finger for å gje Marley litt respons. Rundt 30 år etter at Bob Marley gjekk i grava, kan enno ikkje halvparten av Buenos Aires sin befolkning refrenget på "Get up, stand up". Eg og Kristin hadde det gøy vi, og det var nesten så rastaen byrja å gro.

Shakira sang på spansk. Eg angra sterkt på at eg ikkje hadde brukt dei to siste dagane på å pugga tekstane på spansk. Var eg den einaste i publikumet (45.000 menneske) som ikkje sang? Det gjorde uansett i mykje, Shakira er så heit at ein berre kan stå og glo. Ooops! Der reiv ho opp toppen sin med vilje!

Det eg også kan fortelja er at eg kan teksten på "Underneath your clothes", og at eg då kanskje var den einaste i publikum som sang, var eg den einaste som kunne engelsk?

Til slutt sang ho den derre Waka, Waka sangen. Og då hadde eg så sinnsykt vondt i beina at eg måtte hoppa for å ikkje dø. Eg hadde ein kviting ved sida av meg som også hoppa, det var Kristin. Og så smilte vi og lo litt fordi det var så fantastisk. Haha!


Resten av kvelden kan oppsummerast raskt. Vi åt pizza utan ost etter å ha gått i folketog ut av festivalområdet og så måtte vi nesten gå heim fordi det ikkje var taxi å få tak i. Då vi kom heim angra eg på at eg ikkje tok med kamera, og dermed måtte eg og Kristin ta eit bilete med sjølvutløysar, berre slik at vi skal hugsa korleis vi såg ut den dagen vi var på Shakira. (Og litt for at eg skulle ha eit bilete til bloggen.) Det er alltid betre med mange minne i hovudet enn eit stole kamera og styr med forsikringen.

søndag 27. februar 2011

Veke nummer tre, eller var det fire?

Familiebilete

Grava til Evita.

Domumentasjon på at vi ete godt.




Eg har vore så heldig å få låna dataen til Kristin slik at eg endeleg kan få oppdatert denne bloggen. Det viser seg at mi nye tulledatamaskin ikkje vil samarbeida verken med blogspot eller kameraet mitt. Dei siste vekene har eg brukt på å bli kjend i byen. Noko har eg dokumentert med kamera og det meste tenker eg tilbake på med latter.


For å gjera det enkelt oppsummerer eg veka dag for dag, måltid for måltid.
Måndag: Skule. Forelesning. Empanadas til lunsj. I sjutida reiste vi på trommekonsert. Hoppa opp og ned i to timar saman med hundrevis av andre folk. Ville rytmer og ein sterk eim av hasj i lufta. Når vi kom heim fann eg og Kristin endeleg ut av buenosairesdelivery.com. Ei side som passar meg utmerket. Tre tastetrykk og ein telefon seinare så står det ein mann på døra med ti bitar sushi og ei rekning på nesten ingenting.

Tysdag: Skule. Eg og Ingrid slo ut håret og tok oss ein tur på museum. Evita var vakker og kul. Sushi til middag. (Argentinsk biff, sa du? Eg likar sushi betre.)

Onsdag: Fieldtrip til ein bank for eit foredrag med Telecom, eit av dei store teleselskapa i Argentina. Vi fekk kaffi og medialunas før foredraget og csr planane til selskapet. Stilig. For å følgja opp den kuturelle delen frå i går reiste vi for å sjå på grava til Evita. På vegen heim gjekk vi oss vill på leit etter undergrunnen og måtte hoppa i taxi.

Torsdag: Kristin har besøk av mammaen sin og eg fekk vera med å eta middag. Fantastisk restaurant, et så mykje du vil for 85 pesos. Biff og raudvin!

Fredag: Fest. Eg sov tre timar etter skulen, kjøpte vin og gjorde eit forsøk på å pynta meg. Eg og Kristin reiste på salsabar og seinare vidare til ein nattklubb. Plutseleg var klokka halv seks og som ein ekte csr student tok eg meg ein burger på mc donalds utan dårleg samvit. Festen var ikkje over når vi kom heim så vi dansa litt meir salsa og sat på takterassen og såg sola stå opp.

Lørdag: Sliten. Vi kom oss likevel i parken ein tur. Brukte fleire timar på å finna Ragnhild som sat i ein eller annan park i Buenos Aires og venta på oss. Fekk ikkje telefonen min til å fungera og ga opp. Kvelden vart nytta på ein takterasse i Palermo. Grilling og øl med csr studentane.

Søndag: Det er i dag det. Har store planar om å lesa til forelesninga i morgon. Ny forelesar og nytt tema. Så snart Kristin er ferdig med grammatikken skal vi ut og gjøra noko gøy! Håpar på å få tak i billettar til Shakira neste helg. Med det same vi er ute og går vert det vel besøk på ein marknad og eit par empanadas til lunsj.



Gratulerer! (Att du gidd å lesa.)

Søndagsstemning. (Eg trur det var ein søndag)


søndag 13. februar 2011

Dag og natt i Buenos Aires

I dag har eg vore i Buenos Aires i ei veke, etter ein ganske lett analyse av byen vil eg meddela at eg elskar å vera her. Det er fantastisk!!!! (Fleire utropsteikn for å gjera det klart at det verkeleg er fantastisk). Eg havna på rom med Ingrid og Kristin slik eg ville, og vi har allereie rota det så bra til at eg ikkje anar kor tinga mine er. Vi leitar konstant etter eit bankkort, ei neglesaka eller eit armband vi akkurat såg.
Huset ligg i eit roleg nabolag i bydelen San Cristobal. Vi har supermercado, kafe og kopieringssjappe rett utanfor døra.
Skulen ligg ein halvtime unna. Det går subte (undergrunn), buss og vi kan gå. Eventuelt ta taxi. Sidan eg rett og slett droppa ut av spansken, tek eg no csr (corporate social responsibility) i staden for. Ikkje spør meg kva det går ut på, det veit eg ikkje enno. Eg berre veit at eg manglar tusen ord på ei oppgåve eg skulle ha levert på fredagog at eg sov til klokka fire på ettermiddagen i dag. Noko som vil seia at eg har dårleg tid og at eg nok ein gong er dårleg på å disponera tida mi. Eg følta meg rimelig teit då vi skulle presentera oss sjølve den førsye dagen. Dei fleste har ein plan med faget og skal fletta det inn i ein bachelor, eg bestemte meg for å ta csr for ei veke sidan.
Utelivet er ubeskrivelig. Ein et middag klokka ni på kvelden og nattklubbane opnar ikkje før klokka to på natta. Døgnet er snudd på hodet og og kjem meg aldri i seng. Men eg får prata mykje spansk og eg føler for første gong at det går bra. Folk forstår meg og eg forstår dei. Sjølv om samtalen ofte vert begrensa så går det framover. Det er ein fin følelse!


tirsdag 9. november 2010

Helsing frå nicaland


No er det tirsdags kveld. På fredag har eg første eksamen, det betyr at eg har to dagar igjen på å læra meg bøyningsmønsteret på 11 verbformen (nei eg har ikkje vore så ivrig på pugginga tidlegare i semesteret). Det verste er at eg ikkje er stressa i det heile. Eg tok meg til og med ein tur på kino i dag. Det var vel og merka mest for å kjøla meg litt ned i airconditionen, filmen var skikkelig dårlig. For å metta dei få sultne lesarane av bloggen min, skal eg til tross for at eg har viktigare ting å gjera, komma med ei lita oppdatering på livet mitt og kva som har skjedd her dei siste vekene.


Helene, Ingvild og eg var i Granada. Fin by! Vi tok manikyr og pedikyr for å stå i stil med dei lekre latino damene.


Vi var på båttur på Nicaragua Lake. Verdas andre største innsjø, det er også den einaste innsjøen i heile verda der det finns hai.


Helene og eg kledde oss ut som indianarar på karneval. Det var suksess.


For ei veke sidan hadde vi vår siste time på stranda. Spansklærar Jackelin i midten.


Som vanleg har vi ete middag ute kvar dag i det siste. No har eg slutta å eta med mindre eg får maten servert på tallerken framfor meg.


På lørdag var vi på boksekamp, det var bråkete, interessant og totalt meiningslaust. Boksing er nasjonalsporten i Nicaragua.


Dessutan har vi teke det obligatoriske sydenbiletet. Vi er jo i syden, er vi ikkje? Flaut!


Til slutt vil eg ta med at eg har sove ei natt på sjukehuset. Gro fekk nemlig denguefeber. Det var skikkelig skummelt og ganske spennande. hehe.

mandag 18. oktober 2010

Mitt skip er lasta med sushi





Hovudstaden i Nicaragua, Managua, er ein stygg by. Det finns rett og slett ikkje mykje å sjå for ein turist. Kristin, Eva, Helene og eg var tross det i storform då vi heiv oss i taxien tidleg lørdags morgon. Planane var shopping og sushi. Taxisjåføren venta utanfor kjøpesentera, medan vi tok ansvar for å fylla opp bagasjerommet, heile tida med ei viss bekymring for den stakkars mannen som sat ute i bilen i timesvis og hørte på dårleg latinopop. Fekk han i seg mat? Gjekk han på do? Stakkars mann! Det er liksom ikkje mykje til trøst at ein tenar ei halv månedsløn når ein ikkje får tissa på 10 timar.



Det dyraste måltidet i Nicaragua så langt, men gud så godt!


Helene er gira på shopping!
Litt kultur på vegen. (Statue i bakgrunnen)

Eit bilete av dagens fangst. Foto: nattevakten, som tydlegvis ikkje syns at hovudet på eit menneske er så veldig viktig. Har han nokon gong teke eit bilete før?



No skal eg snart ta til med den haugen av oppgåver og tekstar som venter på meg. Det har byrja å gå opp for meg at eg er her for å studera. Eksamen er om ein måned og så er det heim til kalde Noreg. (Mamma: kan du finna fram dundyna mi?) Heldigvis har eg no bestemt meg for å dra tilbake til herlege Latin Amerika. I februar går turen til Argentina for fleire spansktimar og meir svetting i flipflops.